Vårt folks opprinnelse
User Rating: 
/ 0
- Details
-
Category: Latest
-
Published on Sunday, 20 July 2008 06:07
-
Written by Ove
-
Hits: 1909
Vårt folks opprinnelse og deres tidligere slekter
(Skroll ned til europeiske stammer)
Vi må regne med at våre forfedre allerede for tusen år siden var et folk med et rikt og variert opphav. Sikre funn etter mennesker i Norge har vi fra Sørlandskysten for over 9000 år siden. Isen fra siste istid trakk seg tilbake allerede tusen år før det. Sannsynligvis har jegere og fangstfolk fulgt etter dyrene som fulgte etter iskanten etter hvert som den trakk seg tilbake. Lenge har man trodd at de første mennesker kom hit i den forbindelse. Ferske funn fra Finland viser imidlertid at det har bodd mennesker i Norden også lenge før siste istid.
Vi får vel allikevel ta de folkene som bodde her etter istiden som de første av våre forfedre. De bodde her igjennom lange tider med skiftende klima. Og mange stammer har hatt tilhold i Skandinavia. De har blandet seg godt med hverandre oppigjennom årtusenene, og har stadig fått friskt blod fra utenfra. Blant annet har den "Syndefloden" som oppsto da isen smeltet, havet steg og Saltvann trengte inn i Svartehavet og hevet havnivået med 150 meter, ført til store folkevandinger fra områdene rundt. Se artikkel
Etterkommere av Noah?
Det er sterke indikasjoner på at blant annet de folkene som nevnes i bibelen som etterkommere etter Noah spredte seg over store deler av Europa. Bibelen nevner Israels ti tapte stammer og navnene på disse og mye av det som skrives om dem passer godt overens med det som nevnes om mange av stammene over store deler av Europa både før og etter Kristus.
Israel har vært og er i en spesiell fokus både i verden og blant kristne. Nesten hele Bibelen handler om dette folket som skulle bli til flere store velsignede slekter. I dag er Israel i vår bevissthet redusert til jødene som en rest av Juda stamme samt noen fra Benjamin og Levi stamme (prestestammen). Etter kong Salomo ble kongeriket Israel delt i to; ISRAEL (også kalt Efraim og tistammeriket) og JUDA Juda og Benjamin stamme). Disse to rikene eksisterte side om side i flere hundre år inntil Israel ble bortført av Assyrerne i år 719 f.Kr. Tistanimeriket besto av Jakobs øvrige sønner, samt Josefs to; Efraim og Manasse.
Israels ti tapte stammer
De eldste uttalelsene vi finner, sporer oss til noen av Dans stamme fra tiden før bortførelsen til Assyria. Diodonus Siculus, en romersk historiker, skrev i år 50 fKr. et sitat han hadde hentet fra Hecatæus ab Abdera, som levde på 600 tallet før Kristus, følgende: "De mest fremtredende av de fremmede som ble drevet ut av Egypt, fulgte Danaus og Kadmos til Hellas, men størsteparten ble av Moses ført til Judea."
Aishylos som også levde i det 6. århundre f.Kr. skrev: Danaene var av Guddommelig ætt, kommet som landflyktige fra Egypt. I Dommernes bok 5,17 står en interessant uttalelse om Dans ætt, "Dan,- hvorfor dvelte han ved skipene?" Homer, som skrev Iliaden m.m. nevner i dette storverk Danai og Dardanai 147 ganger. De var blant folkene som kjempet om Troja. I følge forfatteren Homer bodde de i Argolis. Dans stamme gjorde seg kanskje gjeldende blant grekere langt tidligere enn bortførelsen av de ti stammer. Vi vet også at deler av Dans stamme holdt til ved kysten av middelhavet i Israel, mens resten av Dan, lå lengst mot nord. Kanskje stakk de derfra til sjøs, også før fangenskapet.
Hvor ble de bortført? Etter bortførelsen til Assyria, ble de ti stammene først plassert i Halah (ukjent sted),og ved Habor, en elv i Gosan, og i Medias byer (2.Kong.17,6). Habor elven, heter i dag Khabur, og er en sideelv til Eufrat. Gosan er identisk med Guzanu, en plass i nordre del av Khabur, (på grensen mellom Tyrkia og Syrta). Media er området nordøst for Assyrta (omtrent vest-Iran i dag).
Esras bok er et apokryfisk skrift, skrevet i store deler på hebraisk og datert til ca.100 år f.Kr.og senere. Sitatet vi finner interessant her, er fra den hebraiske delen som også er blitt funnet blant dødehavsrullene. Her leser vi: "Dette er de 10 stammer som ble ført bort som fanger fra sitt eget land i kong Hoseas dager, disse stammene som Salmanassar, assyrer kongen, førte bort og drev til den andre siden av Eufrat. Derfra ble de ført til et annet land. For de hadde rådslatt med hverandre og blitt enige om, at de ville vekk fra hedningene og fare til et land langt borte, der mennesker ikke hadde vært før, for at de kunne holde de lovene som de ikke hadde holdt i sitt eget land. Og de dro inn i den trange dalen der Eufrat-elva går. For Den Høyeste gjorde under for dem: han holdt tilbake alle elvekilder til de alle var kommet over. (Fulgte de elven nord over?) Og gjennom det landet var det en lang vei å gå, en ferd på halvannet år (!). Og strøket kalte de Arsareth (i den syriske utgaven står det: Arsaph)." Josephus, jødisk historieskriver fra første århundre etter Kristus skrev; "de ti stammene har til nå vært bortenfor Eufrat, og er et enormt menneskehav som ikke kan telles (Bok XI kap.5,2 om Antiquitates Judiea). Altså er det på denne tid de aller fleste begynt å bevege seg, men mange var trolig dratt herfra for lenge siden. Området Josephus her identifiserer, må romme en masse mennesker og være bortenfor elva. De er trolig ikke blitt igjen i det persiske riket (jmf.Esters bok).Landene som da gjenstår er Tyikia og Armeniaområdet. Men ifølge Esras bok gikk de i 1,5 år, så noen må ha nådd lengre enn det.
Folkeslagene rundt Svartehavet og i Kaukasus
Flere århundre f.Kr. blir et folke slag nå sitert som Gotoner. Grekeren Poseidonios (1.århundre f.Kr.) kalte dem for keltoskyter. Senere grekere kalte dem for Galater eller Kelter. Skyterne var et folk som bodde nord og øst for Svartehavet og var et kjent folk i grekernes og persernes tid, da de stadig lå i konflikt med disse, men skyterne var et samlebegrep på mange folkeslag. De kalte seg ikke selv skytere. Store grupper blant dem kalte seg for Gotæ. Gotene eller "Getæ" var monotheister, forteller Herodot. De trodde på en eneste sann Gud, og det var utenkelig for dem å lage noe slags bilde av ham. Skyterne ble av semittene kalt Iskuza eller Asguza. Var de egentlig fra Guzana? (Gosan) hvor en stor del av Israelittene utvandret fra? Folket Sakazuna er nevnt av Plinius. Det er kjent i dag at Saxernes hjemland lå i disse strøk. Noen har hevdet å trekke navnet Isak ut av Saxons-Sacceerne, hvilket ikke er helt usannsynlig. Perserne kalte skyterne for Sakæere. Plinius nevner det samme, og Ptolemaios nevner et skytisk folk kalt saxoner. Gud sa til Abraham:"I Isak skal det nevnes deg en ætt." Dr W.Holt Yates ved Yale-universitetet er ikke i tvil:"Ordet Saxons er utledet av " Isak" ved at forbokstaven I er falt bort". Osserne levde også i dette område, flere historieskrivere har opp gjennom tidene beskrevet dette folket (Osser, Asser, Jossi osv). Noen kjennetegn på disse er at de ofret dyr og smørte blod på alteret. De hadde en tordengud ved navn ELIas. Øynene var blå eller brune. De hadde alle slags hårfarger, også brygget de øl.
Vandring til Norden
Historieskriveren Snorre og "Svartehavsfolket" Samme område blir beskrevet av Snorre. Han går langt tilbake i tid og siterer tidlige islandske og norske historiefortellere for å beskrive Odin og hans folks reise fra sitt hjemland til bl.a. Skandinavia. Hjemstedet til Odin lå i Åsaland-Åsheim (Ås kan også være As). Landet lå østenfor elva Tanakvisl (Tanais=Don) i Asia. Hovedborgen der het Åsgård og var Odins eiendom. Æserne eller azerfolket bodde i landet. I dag heter landet Aserbajdsjan som betyr; landet til Aser. Aser var en av de ti stammer. Odin hadde også eiendommer sønnenfor den store fjellgarden i Tyrkland (som det het på Snorres tid). På den tiden for romerske høvdinger vidt omkring og la under seg alle folk. (Nord-Tyrkia ble tatt fra gallerne og ble romersk provins i det siste århundret før Kristus). Odin dro da avsted mot nord og hadde blant sitt store følge også med seg 12 hofguter. En av disse het Njård og da han skapte seg et hjem i Sverige kalte han det for Noatun. Først dro Odin til Gardarike, så til Saxland, så til Odinse (Fyn) og deretter til Sigtuna i Sverige hvor han til sist døde. Så langt Snorre. I Beovulfskvadet leser vi at Odin og folkene hans var på vandring i Geata (Getæ eller Gotaland). En av etterkommerne til Njård (barnebarnet Sveigde, konge etter Frøy) reiste tilbake bl.a. til Tyrkland (Galatia) og Kaukasus og traff familien der. Kom senere hjem til Sverige og reiste deretter for godt til Svartehavsområdet, til kone og barn der nede, (Snorre). Hvor mange folk som fulgte med slike konger, vet vi ikke.
Fritjof Nansen reiste ikke bare rundt i Russland for å avhjelpe nød og sult, han var også levende interessert i folket som levde i Kaukasus området. I sin Bok "Gjennom Kaukasus til Volga" beskriver han de nesten merkelige berøringspunktene mellom våre nordiske forfedre og jødedom. Noen eksempler; slagsmål og feider, spise og drikkeskikker bl.a. spiste de ikke svinekjøtt (noen av folkene der). Søndag ble feiret, men også lørdag holdes hellig. Et fjell i Ossernes land het Sion. Her fant han også mennesker med blå og brune øyne om hverandre, og blonde og rødhårede blant mørkere hoder. Folkegrupper som idag lever i disse områdene, har store islett av lyst hår og blå øyne, Laz-folket, Armenere, Azeri er noen av dem. Så kalles vi i Norden da også for den kaukasiske rase.
Vandring til Britannia
Allerede så tidlig som ca. år. 800 f.Kr. og fremover, ble England, Skotland og Irland innvandret av store flokker av nye folk som kalte seg kelter, briter og iberier. Etter dette ble øyene mot norden kalt Britanja, Hebridene (hebreerne), Iberia (Irland), Albion (Skotland), Gallia (Frankrike) og det Iberiske land (Spania) (Albert Q Maisel). Greske forfatteres navn på disse var Hyper-Boræer (Hebreer?) I Storbritania er det skrevet en mengde bøker om britenes trolige avstamming fra Efraim.
Fra riktig gamle irske kilder får vi vite at det ved 700-tallet f.Kr. ankom en sterk folkegruppe, kalt "Tuatha de Danaan" (betyr Dans stamme) med skip, jaget vekk andre og bosatte seg der. Ca. år 569 f Kr. ankom det en hvithåret "hellig" gammel mann til Irland fra østen. Han hadde med seg en ledsager ved navn "Simon Brach, stavet henholdsvis "Breck", "Berech" eller "Berack" (Baruk?)i de forskjellige historiske opptegnelser. De hadde med seg en kongedatter fra østen ved navn Tephi (hebraisk navn). Det påstås også at en sten disse hadde med seg, kalt Jakobs minnesten, idag er i Westminster Abbey i London. Den er plassert under stolen hvor konger og dronninger er blitt kronet i hundrevis av år. Stenen bærer hebraisk inskripsjon. Dan stamme la fra seg mange merkestener i Irland. Navn som Dans-Laugh, Dundalk, Dansower. Dunsmore mm. Ordet Dunn på Irsk betyr dommer akkurat som Dan på hebraisk. Jødiske musikkskapere (bl.a. gjenbyggere av Davidsharpen), har også vist til den enorme likheten mellom irsk og jødisk folkemusikk.
Av engelske og skotske kildeir, gamle krøniker og folkesagn, får en vite at skottene er identiske med et folk som ble kalt "wanderers" dvs. vandrerfolk. Navnet skotter eller skytter fikk de fordi de kom fra Skythia.
Om stammenes liv i Norden
Tacitus, den kjente romerske historieskriveren fra ca. år 100 e.Kr. skriver mye om folket der nord. Dessverre betegnet han alt nord for romerrikets grenser som germanere. Men av folkegrupper spesielt merker vi oss navn som ELIVEonerne og LEVlonerne. Dette kan være de samme som det danske ellefolket, elfen i Tyskland og alvefolket i Norge. I Norge nevner Tacitus også aserne.
Fra den norrønske litteraturen nr.1 1961 leser vi på side 229; "æsene tok seg koner der i landa og desse ættane vart mangmeinte, og i heile Saksland og derifrå i Norderlanda breidde dei seg så ut at tungemålet til desse Asiamennene var det same i alle desse landa ... og at æsene lyt ha ført det med seg hit i heimen, til Noreg og Svitjod, Danmark og Saxland.~'
Snorre sier at Odin fòr nord til des han kom til den sjøen som dei trudde låg rundt alle land, og han sette son sin til å rå i det riket som nå heiter Noreg.
Vikingenes forfedre
Fra Odin stammet jarlene i Norge. Et gammelt kvad sier;"Odin har jarlenes ætt, Tor har trellenes ætt." Jarlene het egentlig Eruler. Senere på den historiske arena dukker Herulene opp i Europa og identifiseres som nordmenn. Normannen Hrodulf var Herulene høvding, sa Jordanes, goternes forfatter. (Var de av asernes høvdingeætt?) Sidonius Appollinaris (romersk dikter) sa om Herulene, "at de kom fra Oceanets ytterste avkrok, nær dets iskolde dyp". Hva som mere kan nevnes om Herulenes aktiviteter utenfor sitt hjemland, er at de ved 300-tallet var pirater ved Svartehavet sammen med goterne, de plyndret Grekenland år 267 og tok syd- Frankrike og Spania sammen med vestgoterne i år 460. Etter nederlag rundt 50-tallet, fikk de tillatelse av den nye maktfaktor i Europa (den romersk katolske kirke) til å bosette seg i Jugoslavia, men flere dro hjem mot nord, via Danernes land til Thule (Skandinavia). I mellomtiden hadde de lært kristendommen å kjenne, men de hadde også måttet bøye sin arianske tro under katolsk makt, sammen med sine frender østgoterne.
Iasraelske navn går igjen i Europa
Dan skulle være som en slange ved veien og har også satt de fleste spor etter seg langs veien. Elver som Danaper (Dnjpr), Don, Ardon, Donau og land som Dacia, Danzig, Gdansk og Danmark. Langs Donau finner vi også navn som Ismael, Isaccea, Sinai og Seret (Arsaret?). Aser har også satt sitt preg. Vi har alle rede nevnt Aserbajdsjan, landet til Aser. Det Asovske hav ligger like ved. Aserne kalte Odins folk seg. Azerfolket i Kaukasus er vel kjent. Engelske språkgranskere har funnet ca. 8000 hebraiske rotord i det oldbritiske og Gælic-språket, som de mener må være fra disse hebreerne av "Iaraels bortkomne stammer". Bare ordet British -betyr på hebraisk Berit=pakt iysh (ish)=menneske.
Eliveoner, alver og Albion nevner sin høyeste Gud som ELI. ELIBERIT (pakt med Gud) ble til Iberit (Iberia) = Irland og Spania. ELIVAR er sammensatt av både ELI og VE (Jahve). Et annet av navnene vi kan finne hebraisk rot i, er ordet som betyr Herre (LO) Sammenlignet med LO Ammi i Hosea (ikke mitt folk). På gammel norrønsk ble dette til Loride, Loke, Loye etc. Loke var en av de tidligste nevnte navn for den høyeste Gud. Jmf. Loverætta i Edda, oppkalt etter denne Gud. LORdag (gammelnorsk for lørdag) var denne gudens hellige dag. Denne LO-Gud har satt seg mange merker i Norden og i Norge; Lolland, Lofoten, Loe, Loen, Lovin, Løve, Lote, Lore etc. I gammel dansk het lørdag; løverdag. Her er foreslått en sammensetning av LO og VE som navn på den siste ukedagen.
Norges landvætte het Daain=Dovre=Daavre (Dover i England)=Dave=Daavin=David?
Kristen Døssland har skrevet boken; "Norrøna folket i opphav og vandring" som viser alle disse navns egentlige opprinnelse og utbredelse. Noen navn fra boken; "Ilden var bellig. Guds- navnet EL er opphavet til ordet (eld). Med for å lage ild måtte de ha ved -som kommer av Gudsnavnet VE. Loge (flamme) kommer av Gudsnavnet Loke, og en meget stor loge kalte de Baal. Ordet kommer fra Odins sønn Balder som igjen kommer av den fønikiske og (frafalne Israelittiske) guden Baal." Tordenguden het Elja og Eljon eller iljon (som ble til Lion-Lejon-løve). Ljona kinder = Eljon eller Elohims sønner. Tordenguden i Kaukasus området het ELIas. Gudene Tor og Odin ble dyrket meget senere i Norrønsk historie, og var vel resultat av heltedyrkelse og dyrking av forfedre.
- Et landskap i det galliske Frankrike heter Achivetania som betyr brødre som dyrket guden VE. - Sjonn el.Sjond (norsk) betyr gravøl. Gravøl er helget til Sjond. Ordet kan bety Sion eller Sjaund = syv som er ELJONs hellige tall.
- Et annet hebraisk ord som Kohen (prest) finner vi igjen i kon som på gammelnorske betyr gjev mann, høvding. I Litauen heter Herre, prest=Koninga. Og vi nevner også betegnelse konge i samme åndedrag. Mange flere ord kan det leses mere om i nevnte bok.
Det gotiske språk
Folket her i nord kalte seg med et fellesnavn for Godpjod = Guds folk. Ordet Gud er avledet fra Got. Ord- lyden har variert fra land til land; Gutans eller Gütôs. Den gamle folkelige danske uttale var Gotte eller Gotter Gothersgade). På svensk ble det helst Gutar (Gotland), gauter eller göter (Göteborg). Gotisk språk taltes, i følge dansk leksikon, opprinnelig fra Kaukasus til Norden og helt til vest-Spanien. De siste rester av opprinnelig gotisk utdødde ifølge ekspertene i det 1700 århundre på krimhalvøya.
Gotiske kongsnavn som Berik, Athanartk, Ermanrik, kan minne om norske vikingnavn ( Eirik, Henrik)
Arkeologiske funn
Kan vi ut fra arkeologiske funn stadfeste en slik israelittisk vandring eller flere vandringer nordover? Fra arkeologisk hold, får vi vite at folkevandringer generelt er vanskelig å dokumentere ut fra arkeologiske funn. Kontakt mellom folkeslag kan lett tolkes som vandring, men kan også være handelskontåkt, Ved siden av funn, er det derfor histriske overleveringer og sagn som danner det viktigste grunnlaget, for å hevde at et folk har vandret. La oss likevel se på noen interessante funn. Odin ble ofte kalt rune mesteren. I en nylig utkommet bok fra Pax forlag som heter "Runer", skriver forfatteren Dr. Philos Kjell Aartun følgende; Nyere funn av runer i flere orientalske (Mesopotamia, Syria, Israel, Egypt, Tyrkia) kultursentra, har åpnet helt nye perspektiver på runenes eldste bruk og historie. Oppdagelsen av runer i orientalske kultanlegg og på orientalske kult-gjenstander, som delvis har vært kjent i bortimot 100 år, er nylig gjort. Etter alt å dømme er funnene bare i sin begynnelse. Gjennom de funn som alt er gjort, viser runene seg å bære en fast bestandel i en kulturtradisjon som er langt eldre enn man tidligere var klar over." Eksempler på likheten mellom runer funnet i Norge og i orienten kan ses i boka.
Gravhauger
I flere gravhauger i Norge, har man funnet en rekke gjenstander med semittiske runeinskrtfter og er arv fra samme kulturtradisjon. Funnet av gravrøysene er også i samsvar med kjente semittiske tradisjoner. Samme skikk finnes ennå i Nord- og syd-Arabia og i Etiopia. Man begraver riktignok de døde i jorden, men over graven legger man en haug av stein, som med tiden ikke sjelden kan oppnå en betraktelig størrelse. Praksis er nemlig at forbi passerende legger nye stein, omtrent slik vi legger blomster på graven.
Runer
På en gullring funnet i Pitrassa nær Bukarest (Ungarn) har man funnet en interessant runeinskripsjon med følgende tekst: GUTANIOWIHMLAG som oversatt betyr; Goterne er Guds hellige. Inskripsjonen for Gud =IOWI Sammenlign IHVH = Runen heter forøvrig Hagalruna som kan komme av det hebraiske Hekal = tempel (Jahves helligdom). Det er samtidig tegnet for IO eller JO. Dersom tegnet endres til heter den Alruna (el.Elruna) og er et hellig tegn. IOV (IOVE) eller var altså det gotiske navn på Gud. På gresk er et tegn for Kristus.
Tegnet § kommer fra runen som betyr lynet - ljon - Eljon. Eljon er som tidligere nevnt tordenguden fra Sinai, Eija hos Kaukasus-aserne. Det var også hos goterne en Gud for lov og rett.
I tidsrommet kort etter Kristi fødsel er det runene plutselig dukket opp i Nord-Europa, først i nord-Tyskland og Danmark. De første norrøne funnene er tidfestet til rundt 200 e.kr., men tidfestelsen er på ingen måte sikker. Ingen vet heller med sikkerhet hvor runene oppsto, både Svartehavs-området og Danmark har vært foreslått. I løpet av det siste tiåret er det imidlertid gjort funn som viser at runene ble benyttet, i en form alt for lik våre nordiske til at det var en tilfeldighet, både i Yemen og i Nord-Italia, 500-1000 år før vår tidsregning. I Yemen ble det funnet runer skåret inn i fundamentet på et av Dronningen av Saba's templer i Marib. I Italia ble runene benyttet som skriftspråk av Etruskerne, som kom til Italia fra Troja samtidig som æsene kom til Asovhavet, ca. 1200 før vår tid. Det finnes også fønikiske og andre runer som har mange likheter med våre egne. De tidligste nordiske funn viser runer skåret eller risset på under- og baksiden avgjenstander. De er Nordens eget skriftspråk, men ble aldri brukt til nedtegnelser om handel eller historie, kun til religiøse formål. Den danske historikeren Brøndstedt sier følgende: "Runerne har haft to formål: ved hemmelig tryllemagt at skærme og beskytte den for hvem de var skrevet; eller ved åben forkynnelse at fæste og binde erindringen om en afdød. Runeskriften kan næppe have udviklet sig hos germanerne før i løbet af 100-tallet, for hverken Tacitus eller Plinius nævner den." Her synes det å være en svikt i Brøndstedts argument, for hvis runene var ment å brukes i det skjulte, for å befeste og formidle magisk kraft, er det svært lite sannsynlig at man åpent ville fortelle fremmede om disse. Her vil jeg heller stole på at runene kom med Odin og Æsene, i hundreåret før vår tidsregning, som en del av deres magi. Det er mange som har prøvet å spore runenes opphav tilbake til et slektskap med Babylonsk eller Hettitisk kileskrift, Fønikiske eller Kretiske skrifttegn, tidlige former av latinske bokstaver el.l. Det ville ikke forundre meg om svaret ble funnet et sted i Svartehavs-regionen. Uansett er det påfallende at runene kommer til Norden samtidig med en plutselig økende påvirkning fra Svartehavs-kulturene. Dessuten tar Brøndsted her feil, for Tacitus nevner vitterlig runene, og hvordan folkene i nord benyttet dem til å finne svar på sin skjebnefremtid, eller når de skulle ta vanskelige avgjørelser. Om de nordlige folks bruk av runer sier Tacitus: "For varsler og valg har de den største respekt. Deres måte når de kaster lodd er alltid den samme: De skjærer en gren av et nøttebærende tre og deler den opp i små stykker. Disse merker de med forskjellige tegn, og kaster dem så helt tilfeldig på et stykke hvitt klede."
I tidsrommet kort etter Kristi fødsel er det runene plutselig dukket opp i Nord-Europa, først i nord-Tyskland og Danmark. De første norrøne funnene er tidfestet til rundt 200 e.kr., men tidfestelsen er på ingen måte sikker. Ingen vet heller med sikkerhet hvor runene oppsto, både Svartehavs-området og Danmark har vært foreslått. I løpet av det siste tiåret er det imidlertid gjort funn som viser at runene ble benyttet, i en form alt for lik våre nordiske til at det var en tilfeldighet, både i Yemen og i Nord-Italia, 500-1000 år før vår tidsregning. I Yemen ble det funnet runer skåret inn i fundamentet på et av Dronningen av Saba's templer i Marib. I Italia ble runene benyttet som skriftspråk av Etruskerne, som kom til Italia fra Troja samtidig som æsene kom til Asovhavet, ca. 1200 før vår tid. Det finnes også fønikiske og andre runer som har mange likheter med våre egne. De tidligste nordiske funn viser runer skåret eller risset på under- og baksiden avgjenstander. De er Nordens eget skriftspråk, men ble aldri brukt til nedtegnelser om handel eller historie, kun til religiøse formål. Den danske historikeren Brøndstedt sier følgende: "Runerne har haft to formål: ved hemmelig tryllemagt at skærme og beskytte den for hvem de var skrevet; eller ved åben forkynnelse at fæste og binde erindringen om en afdød. Runeskriften kan næppe have udviklet sig hos germanerne før i løbet af 100-tallet, for hverken Tacitus eller Plinius nævner den." Her synes det å være en svikt i Brøndstedts argument, for hvis runene var ment å brukes i det skjulte, for å befeste og formidle magisk kraft, er det svært lite sannsynlig at man åpent ville fortelle fremmede om disse. Her vil jeg heller stole på at runene kom med Odin og Æsene, i hundreåret før vår tidsregning, som en del av deres magi. Det er mange som har prøvet å spore runenes opphav tilbake til et slektskap med Babylonsk eller Hettitisk kileskrift, Fønikiske eller Kretiske skrifttegn, tidlige former av latinske bokstaver el.l. Det ville ikke forundre meg om svaret ble funnet et sted i Svartehavs-regionen. Uansett er det påfallende at runene kommer til Norden samtidig med en plutselig økende påvirkning fra Svartehavs-kulturene. Dessuten tar Brøndsted her feil, for Tacitus nevner vitterlig runene, og hvordan folkene i nord benyttet dem til å finne svar på sin skjebnefremtid, eller når de skulle ta vanskelige avgjørelser. Om de nordlige folks bruk av runer sier Tacitus: "For varsler og valg har de den største respekt. Deres måte når de kaster lodd er alltid den samme: De skjærer en gren av et nøttebærende tre og deler den opp i små stykker. Disse merker de med forskjellige tegn, og kaster dem så helt tilfeldig på et stykke hvitt klede."
Skipsbyggingskunst
8.juni 1998 vakte Thor Heyerdahl store overskrifter i "Vårt Land". En artikkel ble skrevet etter et større intervju med Heyerdahl i et Aserbajsjansk tidskrift i USA. Over skriften lød; DU (vi i Norge) stammer fra Aserbajdsjen. Heyerdahl gir følgende begrunnelse i artikkelen;" Det kan ikke være tilfeldig, at tegningene av skip som Azerfolket brukte til å navigere til det kaspiske hav og opp Russlands elver, er identiske med dem som vikingenes forfedre brukte i fjordene langs Norge...senere." Heyerdahl peker også på deres sammenleggbare båter som også norrønske historie fortellere skriver om. Videre sier han; Jeg har alltid lest Snorre som mytologi, men nå har jeg sterk tiltro til at Snorres geografiske angivelser ikke er til å ta feil av. Historien om Odin og asene, stemmer påfallende med den befolkning som kalles azer, som bor i Azerbajdsjan idag. Snorre, helleristninger og det faktum at vitenskapen kaller vår egen folketype kaukasisk, gjør at jeg har tiltro til at våre forfedre innvandret fra Aserbajdsjan."
Flere vandringer
Engelske forskere, som har hatt spesiell interesse for forskning omkring de ti stammer, tror vandringen nordover har skjedd i flere omganger, og ihvertfall i to store. En umiddelbart etter bortførelsen til Assyria (hovedsakelig Efraims stamme m.fl.) og en like før begynnelsen av vår tidsalder.
